I favør av en portør

 

Automatiske roboter og digitale løsninger har forandret hverdagsrytmen på St. Olav. Men det er fortsatt stødige fotsteg som markerer pulsslagene til sykehushjerte

Det blinker, piper og ringer konstant inne på pauserommet til portørene. I en stol midt i rommet sitter Eivind Lie (33). Klokka nærmer seg 15.00, og arbeidsdagen er straks over. De siste syv timene har beina gått som trommestikker, fra nord til sør, øst til vest. Opp og ned, gjennom og forbi. Han har smilt, pratet, ventet, båret, trillet. Og gått.

Trygge hender og stødige skritt er merkevaren til port-

ørene ved St. Olav. I gjennomsnitt beveger de seg 15

kilometer per arbeidsdag, for å sikre at pasientene

kommer seg dit de skal i det nye sykehuset.

? Om jeg kjenner det i beina? Nei. Kroppen min er vant til dette etter ti år som portør. Men det var en tilvenningsfase. Akkurat som det nye sykehuset var.

Tusenvis av skritt
De kan ikke akkurat karakterisere som stolslitere, de 33 portørene ved St. Olavs Hospital. Det gjelder å slenge rumpa ned i en stol når de kan. Fra Lie startet arbeidsdagen klokka 08.00 har beina beveget seg kilometervis. 15 kilometer for å være gjennomsnittlig nøyaktig. Tre oppdrag i timen. 21 oppdrag totalt per arbeidsdag, men mer i de travleste periodene. Arbeidsoppgaven er i all hovedsak å frakte pasientene dit de skal. Både eldre og yngre, svært syke og mindre syke.

? Vi har fått mye mer å gjøre det siste året. De totale oppdragene dette året vil bikke 150.000, som er 10 000 mer enn i fjoråret. Det ble sagt at når det nye sykehuset ble tatt i bruk kom vi portører til å bli overflødige. Situasjonen viste seg imidlertid å bli helt motsatt.

Den røde ryggen til Eivind Lie viser trygt vei, også

for pasienter som kommer seg rundt på sykehuset på

egne bein.

Morgenrush
Når hele det nye sykehuset står ferdig, inkludert Kunnskapssenteret, er det totale arealet på St. Olavs Hospital ca. 200.000 kvadratmeter. Heiser, roboter, rørpost og digitale løsninger er en del av den nye sykehushverdagen. Likevel blir morgenkaffen til Eivind forlatt på bordet like etter at IP-telefonen er innlogget tidlig på morgenkvisten. Dagen Pulsen har hengt seg på er intet unntak.

? Kom igjen! Vi skal til kreftavdelingen!

Her er det bare å løpe etter. De raske føttene gjennom kjellergangene vet hvor de skal. Gjennom dører, trapper og heiser.

? Hei! Er det du som venter på meg?

En mann smiler, og nikker bekreftede ved romdøren.

Nytt sykehus betyr også flere heiser, noe robotene også

benytter seg av. Siden disse kan overstyre den manuelle

trykkingen, må portørene ofte finne seg i å vente på ledig

heis.

? Fint! Vil du gå selv, eller skal jeg finne en rullestol?

Mannen rister på hodet.

? Jeg vil gjerne gå selv, det er bare fint å få bevege litt på seg.

Eivinds røde t-skjorte viser vei. Gjennom brede ganger og nye lyse gulv. Slik har det ikke alltid vært.

? Høyblokka var til tider vanskelig å jobbe i. Gangene var trange, og det var mange oppoverbakker. Mange pasienter var nødt å ligge i korridorene, noe som gjorde det vanskelig å passere med senger og rullestoler. Før høyblokka forsvant fraktet vi pasienter gjennom kjelleren, der vi måtte sjonglere senger og rullestoler mellom vogner og trucker. Sånn er det heldigvis ikke lenger. Nå frakter vi alle pasientene gjennom andre etasje på sykehuset, på brede og flate gulv. Arbeidshverdagen har blitt mye lettere, forteller han.

Spørsmål?
Fremme ved skranken i kvinne-barn-senteret sjekker han at pasienten havner i riktige hender.

En fiktiv fergeulykke stod i fokus under øvelsen

torsdag. Her hjelper anestestioverlege Johan

Arnt Hegvik pasienten, mens Eivind Lie og

en portørkollega Børge Johansen (t.h) sørger

for at transporten av båren skjer som den skal.

Et vink og en hilsen. Telefonen uler igjen. Det er bare å fortsette til neste oppdrag. En sengeliggende pasient smiler svakt når Eivind forsiktig ruller henne inn i heisen. Hun spør om han vet noe om operasjonen hun skal ta. Portøren rister på hodet.

? Nei, jeg beklager. Jeg kan nok ikke svare på noen medisinske spørsmål. Men om du spør noen av sykepleierne på avdelingen, kan de helt sikkert hjelpe deg.

Tilbake i heisen forteller han at slike spørsmål dukker opp hele tiden.

? Det er mange pasienter som tror vi har medisinsk kunnskap, så vi får mange spørsmål vi ikke kan svare på. Man trenger ingen utdannelse for å bli portør, men god helse og sosiale antenner. Så vi er gode på smalltalk. Nesten litt sånne hobbypsykologer innimellom. Men det er også det beste med denne jobben. Alle de ulike menneskene vi møter gjør at ingen dager er like.

Geografi
Ferden ruller videre. Fra medisinsk sengepost til gynekologisk sengepost. Ny pasient, til medisinsk sengepost igjen. Eller?

? Nei, vi er ikke der vi var i sted. Dette er etasjen over. Jeg skjønner at sykehusgeografien kan virke forvirrende, men for oss som går her hver dag er det veldig logisk. Det er sjelden at portørene går feil, selv om det er mye nytt. Innkjøringsfasen er over, smiler Eivind, og trykker på heisknappen. Han må vente. En robot har stukket av med heisen.

? Ja, det er typisk det. Ikke for å si noe feil om robotene, de er gull verdt når det kommer til varefrakt. Det er jo en av grunnene til at vi kan konsentrere oss om pasientene. Men når de sender ut signal til heisene overstyrer de den manuelle trykkingen vår, noe som gjør at vi ofte må vente lenge på ledige heiser. Det er et irritasjonsmoment når vi har det travelt, forteller Eivind.

Helikopter på vei
Heisen kommer endelig. I det samme kommer også portørkollega Bjørn Andresen løpende.

Pasient Jan Otto Leifseth setter stor pris på Eivinds

selskap rundt på sykehuset. Han vil blant annet gjerne

vite litt om byggingen av det nye kunnskapssenteret.

? Kan du stikke opp på helidekket? Det er visst en øvelse der, noen må ta imot!

Trygg avlevering av pasient, så rett til topps. Brannvakt Lars Erik Forsell er ikke sikker på når helikopteret skal lande, men den fiktive ulykken er visst alvorlig.

? Ok, da venter vi, sier Eivind, og sjekker at båren står der den skal. Han forklarer mens han tar på seg den røde arbeidsjakken.

? Det må alltid være portører til stede når helikopteret lander, for å ta imot pasientene som kommer inn. Det kan skje når som helst, både dag, kveld og natt. Min sterkeste opplevelse i portørkarrieren min skjedde nettopp her, da jeg var nyansatt. En liten gutt døde på båren her oppe. Det var utrolig sterkt å kjøre båren til barneavdelingen etterpå, og vite at det ikke var noe mer noen kunne gjøre for å redde livet hans.

Denne dagen er det imidlertid trening på å redde liv som er i fokus. Inn i heisen, ned til akuttmottaket. Telefonen minner om at det stadig er pasienter som trenger å forflytte seg. Blant andre Jan Otto Leifseth.

?Å, der er du! Så bra! Ja, du må gjerne ta bagen min!

Selv om telefonene stadig ringer i vaktrommet til

portørene, må føttene av og til hvile.

- Arbeidsmiljøet er veldig bra. Jeg tror det henger

sammen med en fin kjønnsbalanse i kollegiet,

smiler Inga Skogvold Rygg.

(Alle foto: Hilde K. Misje)

Pasienten prater og ler. Om friluftsliv og den vakre naturen i Nord-Trøndelag. Eivind lytter interessert til samtalen.

-Å, hva er det som skjer her? spør plutselig Leifseth, og peker ut vinduet.

- Der stod den gamle høyblokka. Nå skal det bli kunnskapssenter. Det nye sykehuset er ikke helt ferdig enda bare, forklarer Eivind.

Teknikkens kunst
Men Eivind er ferdig. Telefonen er stille. Kollegaene på kveldsskiftet tar straks over. Stolen på pauserommet er god å synke ned i. Kollega Inga Skogvold Rygg (20) kommer også inn i rommet. Også hun får spørsmål om hun ikke er sliten i beina. Hun ler.

? Nei, er ikke det altså! Men det er morsomt at du spør. Vi er syv jenter som jobber som portører, og jeg vedder på at ingen får det spørsmålet så ofte som oss. Mange spør om de skal hjelpe meg når jeg triller store senger. Men alt handler om teknikk, og ikke om store muskler!

På vei ut kolliderer vi nesten med en robottralle.
?Pass dæ, robottralle på vei, kommanderer den.

Men den må pent bli stående til Eivind har bestemt seg for å løfte føttene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits